the twilight sad - here, it never snowed. afterwards it did

i juni slapp twilight sad denne seks spor lange epen med omarbeidede versjoner av låter fra debutalbumet "fourteen autumns and fifteen winters", samt en cover av daniel johnstons "some things last a long time". etter snart to år på veien så vel kanskje bandet seg lei på å spille bråkete, unyanserte utgaver av låtene sine. på denne lite distribuerte epen utforsker de motsatte ytterlighet, med ulik grad av suksess. nær sagt blottet for tradisjonell rytmeseksjon, og med et mer svevende lydbilde, er dette fortsatt umiskjennelig twilight sad. støygitarveggene (de er der fortsatt!) har måttet vike litt til fordel for akustiske instrumenter, en og annen stryker og især andy macfarlans trekkspill. sanger james graham synger fortsatt på sitt sedvanlige vis med tykk skotsk dialekt. "emotive” ble sangstilen hans beskrevet som et sted, det er vel en beskrivelse så god som noen. det er i alle fall både tøft og sårt.

for de som ikke kjenner twilight sad fra før av anbefales debutalbumet "fourteen autumns and fifteen winters". mogwai er en uunngåelig referanse. jazzmaster med romklang er også en uunngåelig referanse. men dette er en av de platene der man får
i pose og sekk. bandet klarer å balansere støyende post rock med melodier, folk-inspirasjon og ja - trekkspill. et godt eksempel er låta "talking with fireworks / here, it never snowed" som eksploderer i ansiktet på deg for så å roe seg ned i en helt nydelig melodi der james grahams vokal kommer inn. det er forøvrig kjærkomment å høre en vokalist som virkelig synger med hele kroppen for en gangs skyld.

er så epen "here, it never snowed, afterwards it did" noe å samle på? nja. det er slik en plate som vokser. og det er slik en plate som gjør seg når du er i et visst humør. i dag begynte det f.eks. å snø. da gjorde den seg godt. i andre settinger kan det tidvis bli litt mye trekkspill, og den ganske tydelige vokalen føles litt naken uten en insisterende rytmeseksjon. tittellåta er dog veldig fin uansett.

plata er gitt ut på fatcat records og har den umiskjennelige fatcat-x-faktoren. noe som jo har sammenheng med at nevnte plateselskap og andre bristiske platedyttere har hatt en tendens til å signere indie-band fra glasgow med - "give or take” - stor interesse for folk og/eller postrock. i 2006 var det bella unions my latest novel med albumet "wolves”, i 2007 var det twilight sad – "fourteen autumns and fifteen winters” og i 2008 er det kanskje nova-favoritter frightened rabbit som bærer stafettpinnen videre?