bokrapport: jeg forbanner tidens elv

som du kanskje har lest på bloggen tidligere, tok vi for oss per pettersons siste roman 'jeg forbanner tidens elv' for noen uker siden. her kommer lyden som tekst. den er derfor noe muntlig i stilen. uthevningene er utdrag fra boka.

Jeg kunne sagt noe om forfatterens imponerende stilsikkerhet. Sagt noe om a-endelser. Om kjærlighetsforholdet som ble malt opp og endte i skilsmisse. Jeg kunne lagd et poeng av at Per Petterson har flyktet utenlands for å slippe å lese alle anmeldelsene, og rundet av med at, Per, du kan komme trygt hjem nå. Jeg kunne spekulert i det biografiske i materialet. Dette vil jeg anta at du uansett har tilgang på i andre medier, og jeg vil i denne rapporten fokusere på tid og familierelasjoner.

Alt dette skjedde for en god del år siden åpner fortelleren i Jeg forbanner tidens elv hele boka med, og setter dermed ansatsen for det jeg oppfatter som et sentralt tema i Per Pettersons ferske roman, nemlig tidens konstante bevegelse og hvordan den former oss. Og bare måten jeg sier dette på nå låter jo ganske klissete, ikke sant? Selv om det er det viktigste, mest eksistensielle jeg kan tenke meg. Altså: Tiden – og selvet i tiden, uunngåelig preget av den, ofte så mye at selvet ikke kjenner igjen seg selv i sin egen fortid. Og når jeg nå ikke klarer å legge fram noe så essensielt på en fin måte, er det ikke desto viktigere at vi har forfattere som klarer det?

Jeg våkna av duren fra en bil som kom kjørende. Jeg visste ikke hvor jeg var eller i hvilken tid på døgnet. Jeg var uten navn og hjemløs i tida. Jeg kunne vært tolv år, jeg kunne vært åtteogseksti. Så slo jeg øynene opp og stirra i køya rett over meg og kjente igjen den køya fra alle åra som hadde gått og kjente igjen mitt eget liv og kvelden før i hver eneste detalj, og da var jeg tilbake i sommerhuset med et smell.

Slik er også romanen bygget opp. Som jeg sa innledningsvis, er alt lagt til fortiden, noe vi blir minnet på med små hint innimellom, for eksempel da han skriver vi kjørte bakkene opp ved Ljan stasjon eller Herregårdsveien opp, eller opp en tredje trasé, jeg husker i så fall ikke hvilken, men helt sikkert ned mot Hauketo like etter, uten alle boligblokkene den gang, uten rekkehusene, men mer som det var på landet. Og slik hopper vi også tilbake i tida til Arvid, som er romanens hovedperson, fra barndommen på femti- og sekstitallet, sjølproletariseringa på søttitallet og til 1989 da mora blir sjuk og reiser plutselig til Danmark, landet hun kommer fra. Og når jeg nå ikke har gitt et grundig resymé av bokas handling, så er det fordi jeg ikke syns det er så viktig egentlig. Den ytre handlinga kommer i annen rekke, for det er som sagt tida som er motivet her. Men når jeg nå sier at den ytre handlinga kommer i andre rekke, så må du ikke tro at dette ikke er en fysisk roman. Den er beint fram fysisk, kroppslig og utvendig, men poenget er bare at de hendelsene som skjer er mindre interessante en hva de utløser. Jeg setter altså virkning foran årsak her, og det kan man sikkert være uenig i.

Men det er ikke bare tida som er et viktig motiv. Hør på dette, som åpner med Arvids mors harme over whiskyfeinschmekkeri:

- Er dere mine sønner? Snobb? Og så sa hun, skal du synde, så skal det svi. Og sannheten er at jeg var enig med henne, og for å være ærlig kjøpte jeg også det norske merket Upper Ten de gangene jeg våget meg på polet.

Jeg leser denne romanen som en menneskeliggjøring av mora, eller kanskje mødre generelt, uten at jeg på noen måte vil kalle det en hyllest, for hva er en hyllest, utenom en dårlig unnskyldning for å lage påkosta tv-show om 80-tallet? Men når jeg sier menneskeliggjøring, så handler ikke det om den menneskeliggjøringa man kan gjøre av kjente personer, som når Dagbladet Magasinet intervjuer Ingvild Yssen hjemme på kjøkkenet hennes med katter og IKEA-kopper over en billedserie på seks sider og gjør det samme med Gerd-Liv Valla neste helg. Det jeg tenker på her er forsøket på å se mora si som noe utover det at hun er mora di. At hun var og er et menneske som utover morsrollen rommer et mystisk liv man som sønn aldri helt vil kunne ta del i. At mora di er et menneske og når du blir gammel nok, og ikke er avhengig av henne på samme måten, så skjer det noe. Her sitter de på terassen i Danmark, 1989:

- Vil du ha en dram etter maten, kanskje? En calvados? Jeg prøvde å smile lurt, for det kan godt hende jeg sa det som en spøk, klokka var jo bare ett eller noe, og jeg skvatt litt da hun svarte: - Ja takk, det vil jeg gjerne, sa hun. – Men den tar vi i så fall på terassen, gjør vi ikke?
- Nå? Blir ikke det ganske kaldt?
- Vi tar dynene omkring oss, sa hun.

Slik gjør Petterson på mange måter mora til hovedpersonen i romanen. Hun blir skildra med kjærlighet, men også vemod og bitterhet, som en kvinne fra generasjonen som ble født for tidlig til å realisere seg selv, men samtidig så sent at de måtte oppleve de neste generasjonene få disse mulighetene.

Et annet essensielt poeng ved romanen er iscenesettelsen av seg selv, og flauheten som følger med det, selv når man er med sine aller nærmeste, på det aller mest alvorlig, i situasjoner hvor man virkelig skulle ønske man kunne være autentisk og åpen. Her er vi tidlig på åttitallet og Arvid er på Ullevål Sykehus med familien rundt lillebroren hans som ligger i koma. Faren ser på ham:

Da han snudde seg fra vinduet og så inn i rommet, fikk han øye på meg som var blitt stående to skritt på vei fra døra, og jeg forstod det plutselig, at han var sjenert, at uttrykket jeg så i ansiktet hans, i øynene hans, det lille smilet, var et uttrykk for sjenanse, og det mens den tredje sønnen hans lå i respiratoren noen meter fra han og døde, eller kanskje allerede var død. Og jeg var jo som faren min, vi likna hverandre, vi var som støpt i samme form, det var det jeg alltid hadde hørt, og akkurat som han, var jeg også sjenert.

Familierelasjonene, og fraværet av relasjoner, og arvelodd og alt man må bære med seg gjennom et helt liv. Dette er noen av aspektene ved romanen.

I fare for å gjøre et affektivt feilgrep, nå, få timer etter jeg avsluttet romanen, vil jeg påstå at ’Jeg forbanner tidens elv’ var akkurat så jævlig viktig som jeg hadde håpet.

Jeg ville jo ikke ligne på han. Jeg ville ikke se meg i speilet, og så var det faren min jeg å der inne. Men ganske tidlig forsto jeg at alle piler pekte i den retning, og tida ville komme da det ble tydelig for alle og enhver hvor mye jeg virkelig likna på faren min. Det ville fjerne meg fra mora mi for godt. Enda da to faktisk var gift. Og delte liv. Men det var ikke min oppfatning. At de delte liv.